Ok, nå skal jeg innrømme det en gang for alle. Hold dere fast, for slik har dere trolig ikke hørt Sigrid Ü før. Jeg har ment og sagt mye rart om folk som er i forhold. For eksempel har jeg hevdet at det ikke virker spesielt hyggelig å være i et forhold, og at det antagelig begrenser ens egen frihet. Jeg husker i grunn ikke alt jeg har sagt, men det dreier seg stort sett om at folk i forhold ikke kan være spesielt oppegående mennesker, ha særlig mye frihet eller har øynene helt åpne særlig når de blir sammen med noen i ung alder. At folk i 30-års alderen begynner å kjenne på verpesjuka, er forståelig nok. Jeg har tenkt at folk i forhold umulig kan "leve livet", og at folk som får barn i ung alder stort sett er lite opplyste og lite ambisiøse mennesker.
Erfaringer, sier jeg dere. De synspunktene hang sammen med mine erfaringer, som ikke var spesielt gode erfaringer. De hang sammen med frykt for å ikke bli akseptert i lengden, og naturligvis redsel for å bli såret. Jeg levde etter den filosofien at jeg ikke ville bli "fanget" i noe som kunne komme til å gjøre vondt å gå bort ifra, og jeg kunne iallefall ikke tenke meg å være i et forhold som innskrenka mulighetene mine til å reise jorda rundt og gjøre det som passet meg. Den gangen hadde jeg egentlig ikke vært i noe forhold, men av det jeg hadde vært borti hadde ingenting vært hyggelig nok til at jeg kunne ofre det så mye som en tanke om kjærlighet. Jeg mente også at det burde være fult mulig å dytte inn like mye kjærlighet på en natt, som i løpet av et helt liv. eh, genialt. Det tar tid å virkelig elske noen, det er vanligvis ikke noe en gjør over natta og om man gjør det er det trolig noe man ønsker å fortsett med. Jeg forstår altså ikke helt hvor den logikken kom fra, enda det er jeg som har tenkt tanken.
Bildene er herfra, av et brudepar som ønsket å be sammen (uten å se hverandre før de giftet seg), søtt!
Jeg hadde også en tendens til å synes at ting var klissete, at folk overdreiv og umulig kunne mene det når de sa "du er alt for meg" fordi det betyr at ingen andre betyr noe. Vel..det mener jeg til en viss grad fortsatt. Likevel synes jeg det er koselig å få dikt og komplimenter som ikke er overdrevne, og jeg er nok blitt litt klissete selv. Tenk deg det! Sigrid Ü med følelser og sånt! Jeg syntes det å gifte seg var..merkelig, men nå synes jeg det er en fantastisk hedring av kjærligheten og at det er helt fantastisk når mennesker har funnet en person som de takler og elsker så høyt at de har lyst til å leve resten av livet sammen. Det kan henge sammen med en slags protest av kvinnerollen, ettersom den har handlet om å finne noen å gifte seg med i veldig lang tid, og jeg ønsker fortsatt å gjøre det klinkende klart at det ikke er det jeg aller helst ønsker å få ut av livet, men at det absolutt kan være en hyggelig bonus! Jeg vet ikke, men jeg tror jeg synes at kvinner som tenker sånn har forbanna lite tæl.
Samme brudeparet igjen, mens de ber.
Jeg synes fortsatt det høres lite koselig ut å "være i et forhold", faktisk høres det kaldt og grusomt ut. Jeg har en kjæreste, og det blir noe helt annet. Vi har vært sammen i over et halvt år nå, hvilket jeg var overbevist om at aldri kom til å skje meg; at jeg fant en jeg holdt ut med og en som holdt ut med meg på en gang. Egentlig handler det vel bare om å finne en du trives godt sammen med, og som du passer sammen med og det har utrolig nok jeg på mystisk vis fått til. Jeg synes det er koselig å ha en som kysser meg på panna og blir med på alt jeg finner på og bare synes jeg er fantastisk uten at jeg egentlig trenger å gjøre noe som helst. Tenk det, at jeg har vært så heldig at jeg har funnet en sånn! For jeg skal ikke nekte for at jeg er en krussedull som Marit ville sagt det, og det er ikke alle som passer sammen med en krussedull med meninger om alt og som konstant finner på noe. Det kan rett og slett være...slitsomt, og alle vet at mennesker man blir slitne av er det litt dumt å være kjæreste med.
Dessuten, når en er singel; iallefall da jeg var det, brukte jeg usannsynlig mye av hjernekapasiteten min til å se etter gutter overalt. Jeg tenkte på om den og den hadde vært en god kjæreste etc., og brukte mye energi på å finne mulige bytter. Haha, vel riktig så ille var det ikke. Uansett, jeg bruker ikke spesielt mye hjernekapasitet på det nå lenger og det er faktisk også en slags form for frihet. Problemet man ofte møter på når man møter gutter som er kjekke, snille, og oppegående på en gang er at "the good ones are always taken" og det forstår jeg jo, for nå er jo jeg en av de som har tatt en "good one". Poenget er at etter et halvt år med en kjæreste som behandler meg helt fantastisk, har jeg fått et litt annerledes bilde av hvordan det hele henger sammen og jeg forstår hvorfor folk frivillig blir sammen med noen. Å ha en som prioriterer deg over alt annet (ikke misforstå meg, jeg har en del venner som også prioriterer meg ganske høyt), en som bærer deg på ryggen når du ønsker det og en som ønsker deg alt godt i livet er ikke så ille det altså. Jeg kan leve med det.
XoXo Sigrid Ü
